November 2023. Javier Milei står foran en jublende menneskemengde i Buenos Aires med 55,7 prosent av stemmene bak seg. «I dag begynner slutten på forfallet,» erklærer han. «I dag omfavner vi igjen frihetens ideer.» Ved siden av ham vifter tilhengere med gule og svarte flagg — anarkikapitalismens farger. For første gang i historien har en selvutnevnt libertarianer vunnet et demokratisk presidentvalg. Det ingen i publikumet vet, er at kampen mellom frihet og makt nettopp har begynt — inne i presidentpalasset selv.

Nasjonen som falt fra himmelen

Ved inngangen til det 20. århundre var Argentina et av verdens mest velstående land. «Argentina havde en god udgangsposition ved indgangen til det 20. århundrede. Pampasen, en stor frodig slette, gav landbrugssektoren fordelagtige vilkår og skabte baggrunden for stærk eksportorienteret vækst,»¹ skriver den danske Nationalbanken i sin analyse av landets kriser. Det var ikke tilfeldig. Argentina ble velstående på grunnlag av sin klassisk-liberale grunnlov fra 1853. «The father of that constitution, Juan Bautista Alberdi, admired the US Founders, the US Constitution, and the leaders of Argentina’s independence movement earlier that century. By the early 20th century, Argentina ranked among the 10 wealthiest countries in the world,»² ifølge Cato Institute.

Grunnlovens ånd var enkel: begrens staten, beskytt eiendomsretten, la mennesker handle fritt. Og det virket. Argentina tiltrakk seg millioner av europeiske innvandrere. Buenos Aires ble kalt «Sør-Amerikas Paris.»

Så kom forfallet. Et århundre med statisme som Frédéric Bastiat ville kjent igjen — det usynlige offeret for lovlig plyndring, skjult bak retorikk om fellesskapets beste.

Hundre år med tvang

Vendepunktet kan dateres med presisjon. «Med recessionen kom også politisk ustabilitet. I september 1930 tog militæret magten for første gang i det 20. århundrede, og herefter styredes Argentina skiftevis af militæret og civile regeringer,»³ beskriver Nationalbanken. «Perioden 1930–1983 var preget av politisk uro og militær innblanding i politikken. Det ble gjennomført seks statskupp, og de militære styrte landet i til sammen 25 år,»⁴ skriver Store norske leksikon.

Men det var ikke bare militærkuppene som ødela Argentina. Det var ideen om at staten vet best. I 1940-årene kom Juan Domingo Perón til makten med et system eksplisitt modellert etter europeisk fascisme. «The system Perón set up was explicitly modeled on European fascism, which inspired him after his visits to Nazi Germany and Mussolini’s Italy,»⁵ dokumenterer Cato Institute. Perón opprettet en korporativ stat der regjeringen organiserte næringslivet og fagbevegelsen for å kontrollere økonomien. Intensjonene var gode — velferden til arbeiderklassen. Midlene var tvang.

Peronismen overlevde sin grunnlegger. I tiår etter tiår bygget den staten stadig større, regulerte stadig mer, trykket stadig flere penger. Resultatet? «Perioden har for Argentinas vedkommende været kendetegnet ved en markant relativ økonomisk tilbagegang, der har ført landet fra at være blandt de ca. 15 rigeste nationers i 1913, på niveau med fx Italien, til at være den 56. rigeste i 1999 på niveau med bl.a. Ungarn og Tjekkiet,»⁶ skriver Nationalbanken.

Fra nummer ti i verden til nummer 56. Ikke på grunn av krig eller naturkatastrofe, men på grunn av systematisk statlig ekspansjon. Det er Hayeks advarsel om «the road to serfdom» spilt ut i sanntid — et helt århundre komprimert til én graf med nedadgående kurve.

Bunnen faller ut

Ved årtusenskiftet nådde Argentina sitt nadir. «Krisen i 2001 er blevet kaldt ‘verdenshistoriens største statsbankerot’. Den argentinske statsgæld var oppe på 800 mia.kr., eller 200 % af BNP,»⁷ rapporterer det danske tidsskriftet Solidaritet. Bankkontoer ble frosset. «Massive capital flight from the country was responded to with a freezing of bank accounts, generating further turmoil. The December 2001 riots forced him to resign,»⁸ beskriver Wikipedia om kollapsen.

Tenk på det: staten frøs borgernes egne bankkontoer. Pengene de hadde tjent, spart, lagt til side — konfiskert over natten av en stat som hadde brukt seg selv til konkurs. Det er vanskelig å forestille seg et tydeligere brudd på eiendomsretten. Det er vanskelig å forestille seg en tydeligere demonstrasjon av hva som skjer når staten betraktes som kilde til rettigheter — snarere enn som deres tjener.

«Ved årtusenskiftet, etter mer enn ti år med nyliberale utviklingsmodeller i Latin-Amerika, opplevde Argentina den verste sosioøkonomiske krisen i landets historie,»⁹ skriver Store norske leksikon. Men etiketten «nyliberal» er misvisende. Det IMF og Verdensbanken påla Argentina, var ikke begrenset stat og individuell frihet. Det var strukturtilpasningsprogrammer som krevde nedskjæringer kombinert med massiv gjeldsoppbygging. «Stiglitz minder os om, at årsagen til Argentinas økonomiske nedtur især var de økonomiske strukturtilpasningsprogrammer fra Verdensbanken og Den internationale valutafond,»¹⁰ påpeker Globalnyt. Virkelig frihandel krever ikke internasjonale byråkraters detaljerte instruksjoner.

Frikjennelsens røst

Inn i dette landskapet av hundre år med forfalt tillit trådte en økonom med villmanns hår og en motorsag som rekvisitt.

Javier Mileis vei til politikken begynte som gutt under hyperinflasjonen på 1980-tallet. «The collapse of Argentina’s exchange rate led to Milei’s interest in economics in the early 1980s. Milei studied introductory economics and the law of supply and demand, which he thought seemed incompatible with the ongoing hyperinflation; he said he saw people ‘throwing themselves at goods’ in a supermarket,»¹¹ ifølge Wikipedia. Han begynte å studere økonomi for å forstå hva som skjedde. Det han fant, var den klassisk-liberale tradisjonen som Argentina selv hadde forlatt.

Mye av hans kampanjeretorikk var «inspired by texts from ‘classic liberal’ authors like Raymond Aron or Milton Friedman, as well-known authors from the libertarian movement like Murray Rothbard or Ayn Rand,»¹² dokumenterer Australian Institute of International Affairs. Ayn Rands Atlas Shrugged hadde flommet over latinamerikanske bokhyller etter en ny oversettelse i 2019.¹³

Men den viktigste intellektuelle mentoren var hjemlig. Alberto Benegas Lynch Jr. — en argentinsk økonom som hadde holdt den klassisk-liberale flammen brennende gjennom tiårene med statisme. Det var Benegas Lynch Sr. som allerede på midten av 1900-tallet hadde invitert Leonard Read og Ludwig von Mises til Argentina for å holde forelesninger.¹⁴ Sønnen videreførte tradisjonen, og det var hans definisjon av libertarianisme Milei siterte fra talerstolen ved World Economic Forum i Davos:

«Libertarianism is the unrestricted respect for the life project of others based on the principle of non-aggression, in defense of the right to life, liberty, and property. Its fundamental institutions being private property, markets free from state intervention, free competition, the division of labor, and social cooperation.»¹⁵

Ordene kunne vært hentet rett fra Individets manifest. Ikke-aggresjonsprinsippet. Forsvar av liv, frihet og eiendom. Frivillig samarbeid. Hvem kan bestride dette?

Fra YouTube til presidentpalasset

I 2018 ble Libertarian Party grunnlagt av «a majority of young individuals from various regions of the country. They were connected and grouped through social networks and debate forums, all followers of media personality economist Javier Milei.»¹⁶ I 2021 ble valgkoalisjonen La Libertad Avanza formalisert.¹⁷ Partiets slagord var enkelt: «Individual rights, free market and non-aggression.»¹⁸

Mileis mediekjendisstatus var avgjørende. I 2018 var han allerede den mest intervjuede økonomen på argentinsk TV, med 235 intervjuer.¹⁹ Men det var YouTube og TikTok som ga ham massene. «In just two years, Milei, a political outsider and best known for his YouTube and TikTok virals, managed to create his own political party and defeated the most powerful political machinery in Argentine history, Peronism,»²⁰ skriver Australian Institute of International Affairs.

Valgseieren i november 2023 var overveldende: 55,7 prosent mot peronisten Sergio Massas 44,3 prosent. «For the first time since the recovery of democracy in Argentina, a presidential candidate obtained 55 percent of the votes. He has also achieved majority support in 20 of the 23 provinces. This victory also made him the first openly declared ‘liberal-libertarian politician’ in the world to win an election.»²¹

Argentinerne stemte ikke bare mot peronismen. De stemte for noe. «Milei frequently references Argentina’s 19th-century golden age of economic and individual liberty that made it one of the most prosperous countries in the world before its descent into statism,»²² ifølge Cato Institute. De stemte for en tilbakevending til den klassisk-liberale grunnloven fra 1853 — til Alberdis Argentina, til frihetens Argentina.

Sjokkterapi og resultater

Reformene kom raskt. Pesoen ble kraftig devaluert. Subsidier ble fjernet. Offentlige utgifter ble aggressivt nedskalert. «Tiltak som en kraftig devaluering av pesoen, fjerning av subsidier og en aggressiv nedskalering av offentlige utgifter har bidratt til en markant nedgang i den månedlige inflasjonen — fra over 20 prosent før til rundt 3 prosent ved årets slutt,»²³ rapporterer Minerva.

Tallene etter to år er slående. «As of September, the economy is growing at 5 percent on a yearly basis. Poverty, which exceeded 40 percent before Milei took office and peaked at 52.9 percent in the first half of 2024, is now down to 31.6 percent. Monthly inflation, which often surpassed 10 percent in the pre-Milei era and reached 25 percent in December 2023, now hovers around 2 percent,»²⁴ dokumenterer Cato Institute.

Et konkret eksempel illustrerer hva deregulering betyr i praksis: «The rental housing supply in the city of Buenos Aires surged by 212 percent and real prices fell by 27 percent barely seven months after Milei repealed rent control.»²⁵ Husleieregulering var ment å beskytte leietakere. I virkeligheten kvelte den boligtilbudet og drev prisene opp. Da kontrollen ble fjernet, eksploderte tilbudet og prisene falt. Bastiat ville nikket gjenkjennende — den synlige velgjørenheten til reguleringen skjulte den usynlige skaden: alle boligene som aldri ble bygget, alle leilighetene som aldri ble utleid.

La Libertad Avanza hadde rett i sin diagnose: «Argentina’s economic challenges» skyldes «a centralized and bureaucratic system.» Og de hadde rett i at «a market-oriented approach, grounded in principles of limited government and free trade, is more conducive to economic growth and prosperity.»²⁶

Frihetens paradoks

Men så kommer spørsmålet som Individets evalueringsnøkkel tvinger oss til å stille: Øker alt dette den enkeltes kontroll over sitt eget liv — eller overfører deler av det kontroll til staten?

Svaret er ubehagelig nyansert.

De økonomiske reformene — avviklingen av prisregulering, deregulering av leiemarkedet, kutt i subsidier — har klart økt individuell frihet. Mennesker kan igjen handle, leie og spare uten statens detaljerte instruksjoner. Det er genuint positivt.

Men noe annet har skjedd parallelt. «Although Milei has made the slogan ‘Long live freedom, damn it!’ famous, it is civil liberties that are going ‘to hell’ under his government,»²⁷ rapporterer Dejusticia i 2025. «The imposition of deep economic austerity has been accompanied by serious restrictions on civic space and civil society participation in political, economic, and social life. Along with the advancement of these economic measures, he has limited the exercise of freedom of expression and assembly.»²⁸

Mileis dekret har inneholdt «a curtailment of the rights to strike and demonstrate.»²⁹ Demonstranter mot regjeringens politikk har blitt møtt med delegitimering og undertrykkelse. «The delegitimization of protest, control of information, and repression not only seek to discourage organizing, but also restrict channels of citizen participation, weakening democracy and leaving people with fewer tools to assert their rights,»³⁰ konkluderer Dejusticia.

Dette er frihetens paradoks i Mileis Argentina. En regjering som hevder å forsvare ikke-aggresjonsprinsippet, bruker statens voldsmonopol til å undertrykke fredelig protest. En president som siterer Bastiat, benytter seg av det Bastiat advarte mot: «legal plunder» — bare i en annen form. Bastiat skrev at staten er «den store fiksjonen der alle forsøker å leve på bekostning av alle andre.» Men han advarte like sterkt mot enhver stat som bruker makt utover rettsbeskyttelse — også en stat som kaller seg libertariansk.

Korrupsjonsskandalene forsterker paradokset. «In late August, leaked audio said that senior officials including Milei’s sister, Karina, who serves in the specially-created role of secretary general of the presidency, had demanded bribes in exchange for contracts with the state’s disability agency,»³¹ rapporterer BTI Blog. Nyheten kom på et tidspunkt da Milei kjempet mot Kongressen for å blokkere økt finansiering til mennesker med funksjonsnedsettelser, med påstand om at det ikke fantes penger. For første gang reverserte Kongressen hans veto.

Isabel Paterson, en av frihetstradisjonens skarpeste røster, formulerte prinsippet slik: Makten til å gjøre ting for mennesker er alltid makten til å gjøre ting med dem. Milei-eksperimentet demonstrerer at dette gjelder uansett hvilken retning makten brukes — også når den brukes i frihetens navn.

Den uferdige revolusjonen

Argentinas frihetsbevegelse er ikke en ferdig fortelling. Den er et pågående eksperiment — det første i sitt slag — med verdenshistorisk betydning.

De økonomiske resultatene er reelle og imponerende. Inflasjon ned fra 25 prosent månedlig til 2 prosent. Fattigdom ned fra over 50 prosent til under 32 prosent. Boligtilbudet opp 212 prosent i Buenos Aires etter avvikling av husleieregulering. Dette er hva som skjer når staten fjerner sine hindre og lar mennesker handle fritt. «The state as a whole has become a mechanism to impede trade, work, production, savings, investment, the generation of wealth, economic growth, and, fundamentally, freedom,»³² som Milei selv sa. Han har rett — og reformene hans beviser det.

Men en frihetsbevegelse som innskrenker forsamlings- og ytringsfrihet, har ikke forstått sitt eget filosofiske fundament. Hayek var krystallklar: spontan orden krever at mennesker fritt kan organisere seg, protestere og kritisere — også mot dem som kaller seg frihetens forsvarere. Ikke-aggresjonsprinsippet gjelder like mye for en libertariansk president som for en peronistisk fagforening. Det finnes ingen unntaksklausul for gode intensjoner.

Argentina viser verden at frihetens ideer virker — at markeder skaper velstand, at deregulering løser kriser staten skapte, at individuell frihet er menneskets naturlige tilstand. Men Argentina viser også at frihet er udelelig. Man kan ikke kjempe for økonomisk frihet med den ene hånden og kvele politisk frihet med den andre.

Den minste minoritet på jorden er individet. Også individet som demonstrerer mot presidenten sin.

Kilder