Vi eier oss selv. Vi sier det bare ikke.

NRK Debatten handlet om tidsklemma. Bakgrunnen var en viral video av Ingvild Eide Leirfall som hadde fått nesten en million visninger ved å rive papirlapper i stykker for å vise hvor lite tid en åtte-til-fire-familie egentlig har sammen. Folk fikk slippe til i kommentarfeltet etter sendingen. Det er et lite vindu inn i hvordan nordmenn faktisk tenker når de ikke er bedt om å ta stilling til noe stort og prinsipielt — bare bedt om å si hva de selv lever med.

Resultatet er mer oppløftende enn man skulle tro. Og samtidig er det en advarsel.

En skiftarbeider er forbannet over at nattskiftet er gått fra fire til fem netter. Han forventer at tariffoppgjøret skal rydde opp. Men så legger han til, helt rolig: hvis det ikke skjer, vurderer han å gå til to-skift permanent. Han har en utvei og han vet det. Han er ikke fanget. Han forhandler med arbeidsgiveren sin om sitt eget liv, og hvis vilkårene ikke blir gode nok, går han et annet sted.

Det er det som skjer når et menneske eier sitt eget arbeid.

En pensjonist tuller med at hun gjerne ville solgt 20 av sine timer per uke til en yngre tidsklemt sjel. Hvem byr? spør hun. Det er ment som humor, men det er også noe annet. Det er den mest naturlige tanken i verden for et menneske som ser tiden sin som sin egen — at det burde være lov å bytte den med en annen som vil bytte tilbake. Det er ikke det vi gjør. Vi har bygget et arbeidsliv som langt på vei forbyr det. Men instinktet er der, friskt og levende, hos en dame som sannsynligvis aldri har lest et frihetlig manifest i sitt liv.

En annen pensjonist sier at unge må gjennom “en dannelsesreise”. De må lære “å sette tæring etter næring”. Hun selv fører saldohefte for hånd, ned til siste øre, fordi banken har sluttet med det og hun vil vite hva hun har. Det er et helt menneskesyn i den setningen. Du er ansvarlig for ditt eget liv. Du må ha kontroll på det du eier. Hvis du ikke har det, er det først og fremst ditt problem — ikke et samfunnsproblem.

Helt på slutten kommer setningen som rammer hele debattens premiss midt i ansiktet, uten at hun som skriver det aner det selv:

Kan ikke de det gjelder få en litt lavere stillingsprosent?

Det er hele svaret. I stedet for å pålegge alle seks-timers dag — la den som vil jobbe mindre, jobbe mindre. La den som vil jobbe mer, jobbe mer. Slutt å behandle “tidsklemma” som et samfunnsproblem som skal løses gjennom lov, og begynn å behandle det som det er: et personlig regnestykke der hvert menneske kjenner sine egne prioriteringer best.

Og her er det interessante: dette er allerede det folk gjør. Tall fra Spekter, basert på SSB viser at nesten 86 prosent av all deltid i Norge er frivillig. 712 000 mennesker jobber deltid. De fleste fordi de vil. De har gjort akkurat det den siste kommentaren foreslår — funnet en stillingsprosent som passer livet sitt. Tidsklemma som “samfunnsproblem” er i stor grad et problem som de berørte allerede løser for seg selv, hver eneste dag, uten at noen lov må endres.

Så langt det oppløftende. Folk lever fortsatt som individer i Norge. De forhandler, de bytter, de fører regnskap, de ser etter utveier, de foreslår private løsninger uten å vente på vedtak fra noen.

Men nå advarselen.

Ingen av dem sier det er min rett. De sier jeg ønsker, jeg vurderer, kan jeg ikke kanskje, burde det ikke gå an. De forsvarer sin egen frihet med samme tone som man ber om en ekstra kaffepåfyll. Det er en tynn beredskap når den blir møtt av et apparat som har juridisk språk, byråkratisk språk, ideologisk språk og media på sin side. Den dagen staten bestemmer seg for nøyaktig hvor mange timer du får jobbe, hvilke skift som er lov, hvilke avtaler du får inngå med din arbeidsgiver — da har vi et folk som har det i ryggmargen at de eier seg selv, men ingen ord å si det med.

Den unge skiftarbeideren håper at tariffoppgjøret skal fikse det for ham. Pensjonistene vet at de må fikse det selv. Det er ikke et tilfeldig generasjonsskille. Det er resultatet av et halvt århundre der vi har lært barna våre at samfunnet løser problemer, og glemt å lære dem at de selv løser sine egne liv.

Den som klager på renten, hater regjeringen — men aksepterer fortsatt rammen. Bytt ut føreren, ikke spør hvem som eier bilen. Det er den vanligste norske posisjonen. Den er trygg for byråkratiet. Politikere kommer og går; apparatet vokser uforstyrret videre.

Premisset i hele debatten slipper ubestridt gjennom: at “tidsklemma” er noe Storting og fagforening skal løse. Helene Aarseth, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, kalte det “et strukturelt problem”. Leirfall selv sier at “strukturene må på plass”. Selv innleggene som argumenterer for sekstimersdagen ramler inn i samme retning: dette er noe vi (les: staten) må gjøre med dere (les: folk som lever sine liv). Ingen stopper opp og sier: vent litt — er ikke dette mitt liv, min tid og mitt valg? Pensjonistene i kommentarfeltet svarer på spørsmålet som er stilt. De godtar rammen.

Det er der jobben ligger. Ikke å vekke et frihetlig instinkt som ikke finnes. Det finnes. Det er der allerede, i kommentarfelt over hele landet, hver dag.

Jobben er å gi det språk. Å gi det et prinsipp. Å gjøre det så selvfølgelig at neste gang en debattleder spør hvordan samfunnet skal løse tidsklemma, er det noen som svarer:

Det skal det ikke. Det er mitt liv.